Dagen idag startet som de fleste andre dager. Jeg stod opp, fikk slengt på meg noen klær for å holde varmen, og satt som vanlig på litt kaffe før dusjen stod for tur. Jeg pleier å sette på litt kaffe som det første jeg gjør om morgenen, bare en vane jeg har lagt meg til. Jeg fikk dusjet og kledd meg med rene klær, og ettersom været var litt kaldt gikk jeg for både ullsokker og stilongs. Jeg skjenket en kopp kaffe til meg selv før jeg satt meg ned foran PC`en for lese litt nyheter på VG.
Før jeg i det hele tatt hadde smakt på kaffen banket på døren så jeg tok kaffekoppen med ned for å se hvem dette kunne være. Lenge siden jeg har blitt så overraska over hva som møtte meg utpå trappen. Der sto det minst tolv journalister, de skrek spørsmål i munnen på hverandre, mikrofonene fløy nesten lufta på utsiden. Det synet gjorde at jeg skvatt så kraftig at jeg av ren refleks kastet kaffekoppen i ansiktet på en tilfeldig av de oppmøtte. Det gikk heldigvis ikke så helt galt med ham, bare et blått øye men slikt må man regne med når man skremmer folk så tidlig på morgenen.
Jeg ba journalistene om å roe seg kraftig ned og at bare en kunne stille spørsmål om gangen. De godtok beskjeden og begynte straks å stille spørsmål, en etter en. I begynnelsen kom det for det meste vanlige spørsmål om hvordan den nye tilværelesen som kjendis føltes, og om jeg snart vurderte å gå over til videoblogg. For å være ærlig har jeg ikke merket store forskjeller i tilværelsen. Prøver å holde beina plantet på jorda og leve som normalt. Angående videoblogg kommer nok dette aldri til å skje ettersom min personlige mening er at å blogge på film kun er for folk som ikke kan tegne.
Etterhvert kom turen til mannen med blått øye som jeg hadde kasta koppen på bare noen minutter tidligere. Han var tydeligvis fremdeles sur over hendelsen og spurte meg om følgende frekkhet: ”Tror du plutselig at du kan gjøre som du vil nå som du er kjendis?” Nei makan til frekkhet skrek jeg alt jeg kunne mens jeg løp mot mannen. Jeg ga han først en høyre, så en venstre før jeg avsluttet slosskampen med et rundspark Chuck Norris style. Jeg takket for meg før jeg gikk tilbake i huset for å finne en ny kopp kaffe. Tid for å slappe av med kaffe og VG.
Jeg ba journalistene om å roe seg kraftig ned og at bare en kunne stille spørsmål om gangen. De godtok beskjeden og begynte straks å stille spørsmål, en etter en. I begynnelsen kom det for det meste vanlige spørsmål om hvordan den nye tilværelesen som kjendis føltes, og om jeg snart vurderte å gå over til videoblogg. For å være ærlig har jeg ikke merket store forskjeller i tilværelsen. Prøver å holde beina plantet på jorda og leve som normalt. Angående videoblogg kommer nok dette aldri til å skje ettersom min personlige mening er at å blogge på film kun er for folk som ikke kan tegne.
Etterhvert kom turen til mannen med blått øye som jeg hadde kasta koppen på bare noen minutter tidligere. Han var tydeligvis fremdeles sur over hendelsen og spurte meg om følgende frekkhet: ”Tror du plutselig at du kan gjøre som du vil nå som du er kjendis?” Nei makan til frekkhet skrek jeg alt jeg kunne mens jeg løp mot mannen. Jeg ga han først en høyre, så en venstre før jeg avsluttet slosskampen med et rundspark Chuck Norris style. Jeg takket for meg før jeg gikk tilbake i huset for å finne en ny kopp kaffe. Tid for å slappe av med kaffe og VG.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar